Av og til tar jeg med meg folk ut på Karl Johan / Oslo S / andre steder, for å trene dem i det å samtale og be for mennesker. De som er med opplever det veldig inspirerende og forteller at det gjør troen på Jesus mer levende. Det er gøy, men også utfordrende!

Her er hva en journalist skriver da han var med oss ut;

UT PÅ BYEN

Hjertet slår litt ekstra fort, merker jeg. Vi har snakket litt om
komfortsoner på jobb i dag, og akkurat nå er jeg ikke bare
utenfor
– jeg har hoppet milevis langt vekk. Jeg skal møte Aslak
Rønneseth fra Oslo Vineyard, og følge ham når han ber for
tilfeldige forbipasserende i byens travleste gater. Heldigvis er
jeg
bare journalist. Jeg skal holde markant avstand.

Men tenk om jeg treffer noen jeg kjenner. Greit nok, jeg har aldri
skjult at jeg er kristen, men jeg har da ikke mistet bakkekontakten
fullstendig. Be på gata, liksom, hva blir det neste? Jehovas
Vitner? Dette kan bli vanskelig å forklare for eventuelle kjente.

Det går ikke lang tid før jeg merker at jeg liker Aslak og
kompisen Pascal. De går ikke rundt i kjortler, akkurat. De trenger
seg ikke på, og det virker som om dem de stopper får den samme
tilliten som jeg selv har fått. Dette er normale folk med
ekstraordinære hjerter. De gjør ikke dette for oppmerksomheten
eller spenningens skyld, men fordi de er glad i folk.

Siste stopp, noen timer senere, er ovenfor Rådhuset, utenfor Saga
kino. Aslak har bedt for en skadd arm, og både fyren selv og
kompisen er rørt over omtanken og det faktum at armen føles
frisk.
De tar Aslak og Pascal i hånden og takker dem. Og meg også.

Og jeg merker at jeg er litt stolt.