I gårsdagens (15.12.11) nettutgave av avisen Vårt Land, hadde de en artikkel om hva kristne ledere mente om  fysisk helbredelse. Nedenfor gjengis artikkelen ordrett. (skrevet av Stig-Øyvind Blystad)

Et utvalg av 100 prester i Den norske kirke og 100 pastorer i frikirker fikk tilsendt spørsmål om helbredelse.

Tallgrunnlaget er for svakt til å slå fast en generell trend, men gir en viss indikasjon.

57 personer besvarte undersøkelsen. Av disse var 35 fra frikirker og 22 fra Den norske kirke.

24 prosent svarer at de ber for syke ofte.

50 prosent svarer at de ber for syke, men gjør det sjeldent.

10 prosent har bedt for syke, men gjør det ikke lenger.

9 prosent svarer at de aldri praktiserer bønn om helbredelse for syke.

«Omvend meg!» er utfordringen fra ateist og misjonærbarn Kjetil Hope (bildet). Pastor Erik Andreassen lar ham møte kristne som vil forsøke. Følg TV-serien på omvendmeg.no. Åttende episode kommer i dag.

– Jeg synes det er positivt at såpass mange tror på og praktiserer bønn for syke og bønn om helbredelse, sier Karl Inge Tangen. Han er førsteamanuensis i praktisk teologi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi og pastor i Filadelfia i Oslo.

I Vårt Lands web-TV-serie «Omvend meg!» er ateisten Kjetil Hope på leting, sammen med pastor Erik Andreassen, etter en som kan omvende ham. I dagens episode møter Hope Tone Lise Gustavsen som forteller at hun for syv år siden ble helbredet fra en dødelig sykdom. Gustavsen, som da var gravid, hadde fått konstatert at hun hadde flere hundre blodpropper i lungene. Så kom svigermoren på sykehuset med et lommetørkle hun og svigerfaren hadde bedt for og velsignet.

– Det var som å få et elektrisk sjokk. Dagen etter våknet jeg helt uten smerter, forteller Gustavsen i episode åtte av «Omvend meg!»

Ber for syke. Vårt Land har sendt ut et knippe spørsmål til 100 pastorer i norske frikirker og 100 prester i Den norske kirke. Ett av spørsmålene lød: «Tror du på helbredelse ved bønn?» Av de 57 som svarte, er det kun én person som svarte nei på dette spørsmålet. Halvparten av de som besvarte undersøkelsen sier at de har bedt for noen som har blitt helbredet. Åtte av ti kjenner noen som har blitt helbredet.

Skepsis. Seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, Notto R. Thelle, tror at bønn om helbredelse for mange ikke er en spesiell forbønnshandling, men kan inngå som en del av en videre forbønnspraksis.

– Bønn for syke er ikke nødvendigvis det samme som bønn om helbredelse for syke, sier Thelle.

– Jeg gjetter at hvis alle forespurte hadde levert svar, ville resultatet kanskje vist en langt større skepsis til bønn om helbredelse for syke, legger Thelle til.

Fornyelse. – I lavkirkelige miljøer har man bedt for syke lenge. Jeg tror vi nå høster frukter av fornyelsesbevegelsene som gikk fram i Norge på 70- og 80-tallet, mener Tangen.

Han er pinsepastor og underviser ved Høyskolen for Ledelse og Teologi, som baptistene og pinsevennene driver.

Notto R. Thelle tror en del er skeptiske nettopp på grunn av fornyelsesbevegelsene.

– Det er mange som er skadet eller traumatisert av overivrige forbedere, helbredere eller eksorsister som skulle manipulere frem helse og nytt liv. Det samme gjelder mye av det som fremdeles skjer i alternative miljøer og blant en del som bekjenner seg til ulike former for fremgangsteologi, sier Thelle.

Guds nærvær. Karl Inge Tangen mener at helbredelse i forbindelse med bønn for syke skal være en normal del av kirkens kollektive liv.

– Det betyr ikke at helbredelse alltid skjer og at det er noe galt dersom syke ikke blir friske. Men bønn for syke og helbredelser er et tegn på Guds rikes nærvær i verden, mener Tangen.

Thelle mener en ensidig vekt på visse bibelske løfter om helbredelse, er problematisk.

– Hva med alle som ikke opplever helbredelse? Var ikke bønnen ekte nok? Var ikke troen sterk nok? Var ikke Gud interessert? Jeg tror helbredelse skjer først og fremst i forbindelse med tradisjonell sykepleie og medisin. Av og til skjer det i forbindelse med bønn eller andre former for healing.

– Hva skal vi tenke om de som ikke blir helbredet, Tangen?

– Som pastor har jeg sett mange bli helbredet, men jeg har også sett mange som ikke har blitt det, en av dem var min egen mor, som døde av kreft.

Tangen mener at Guds rike er nær oss gjennom Jesus, men at det ikke blir virkeliggjort før Jesus kommer igjen.

– Det betyr at kirken vil bære døden og forgjengeligheten i kroppen og vil samtidig kunne oppleve en forsmak av Guds rikes krefter.

Helbredelsespredikanter. – Hva tenker dere om helbredelsespredikanter som reiser rundt med dette som spesialgave?

– Jeg er åpen for at noen har en spesiell nådegave, som for eksempel Snåsa-mannen, som forvaltet sin gave med stor ydmykhet. Men jeg har liten sans for predikanter som reiser rundt med helbredelsesretorikk og store løfter, sier Thelle.

– Jeg vil ikke skjære alle helbredelsespredikanter over en kam, og dersom man bruker helbredelse som en inngangsport til å forkynne et mer helhetlig evangelium om Jesus er det ikke problematisk. Men det kan kobles til en form for teologisk ensidighet og en form for økonomisk inntjening som er problematisk, mener Tangen.

– Hvor viktig er egen tro eller prestens tro i forbindelse med forbønn?

– Hvis man er for opptatt av egen tro eller prestens og predikantens tro, ender det lett i overanstrengelse og fortvilelse. Når helbredelsen ikke skjer, sitter man igjen med anfektelsens spørsmål: Man var kanskje ikke sterk nok i sin tro, det var til syvende og sist ens egen skyld? sier Thelle.

Tangen mener trosaspektet spiller en rolle i Det nye testamente hvor tro og helbredelse knyttes sammen, men ikke som et lovisk krav .

– Vi kan ikke avskrive at kirken har et ansvar for å be og tro, men vi kan heller ikke gjøre det til en lettvint formel som skaper sjelesørgeriske problemer for oss som lever i «Gudsrikets ennå ikke», mener Tangen.