For nearly 5 years I have had chronic pain in my head/face, and tried several different medications (no help) and received lots of prayer, STILL I will continue pray for others and never give up my own miracle.
Listen to what Reinhard Bonnke is writing:
«Many churchmen and medical doctors have opposed divine healing. They have made much of those who are «disappointed» and who are not immediately healed. They have conveniently forgotten that doctors disappoint millions. Nearly everyone in the graveyard has been to a doctor first, yet nobody would be so foolish to demand the closing of all hospitals! Some church folk object to divine healing simply because some are not healed, and so do not minister to the sick at all. This leaves everybody unhealed! Where is compassion, or obedience to the Scriptures? Jesus clearly said “they shall lay hands upon the sick and the sick will be healed.” (Mark 16) Let’s obey His word. Let’s trust Jesus.»

Jesus sendte ut sine disipler, to og to, og gav dem autoritet til å helbrede syke. Han sa også at «de som tror på Meg, skal legge hendene på de syke og de skal bli friske!»  ….  På den måten så viser Guds rike (himmelen) seg her på jorden.

Vell, vi tror at det gjelder fremdeles i dag og ønsker ikke å være pinglete. Det er med skrekk blandet fryd vi joiner oss til Hans oppdrag, og forkynner og demonstrerer at Guds rike er kommet nær. Vi har ingen garanti for at noe skal skje, kun Hans «løfter» om at Han vil være med oss og om at dem vi ber for skal bli helbredet.

Og, så er realiteten at det ikke alltid skjer… hva da? Jeg skal være ærlig nok til å si at det er frustrerende og slitsomt. Jeg har holdt på i mange år og bedt for over 1000 personer i Oslo… de fleste helbredet eller blitt bedre. Men, ikke alle. Og mange bare delvis helbredet. Samt at jeg har fått også en del avvisninger, dog de fleste som hyggelige «nei takk» eller «jeg er frisk»

Håpet mitt er at en dag skal vi erfare en virkelighet der sykdom ikke eksisterer. Himmelen. Men, det er et mysterium. Jeg lever livet her og nå, i dag. Jeg ønsker himmelen på forskudd. En forsmak. Noe perfekt fra oven, som kommer til noe uperfekt her nede. Og så er Hans løfter at vi skal gå fra kraft til kraft, fra herlighet til herlighet. Jeg nøyer meg ikke med å erfare mindre for hvert år, men stadig mer. Han er en Gud som gir liv og nåde i OVERFLOD. . . Hvorfor skal jeg forvente noe mindre enn hva som skjedde i fjor?

Derfor velger jeg å handle på Guds ord, og ber derfor for syke og de som er plaget, slik at folk kan erfare Guds rikes godhet og velsignelse. Selv om det kan koste meg rykte og komfort.

Julian Adams refererte til, under kveldsmøte i går, at det var en person som stod i en sterk vekkelse. Vedkommende kunne lett ha tenkt, at han hadde opplevd det aller meste, over all hans egen forventning og ikke trengte noe mer. Men han går frem til forbønn, og sier » jeg vil ha MER». 

Det som kjennetegner dem som opplever sterke ting med Gud, er at de vil ha MER. Det er en hunger, en desperasjon, en avhengighet til Gud. Og avhengighet som legger til rette for en virksom tro. Og en virksom tro forløser undrene, tegnene, miraklene.

Jeg er nå på «Encounter More» konferanse i Causeway Caust Vineyard i N-Irland, sammen med flere 100 andre. Det er en menighet som opplever helbredelser, tegn og under. Bare det siste halvannet året har de bedt med rundt 3600 mennesker til Jesus…. Det skal bli innmari kjekt, inspirerende og utrustende å få være her i hele 3 dager til. Vi er i alt 6 personer fra Oslo Vineyard som har dratt i hit sammen, for å oppleve den irske og flotte naturen OG kulturen, men først og fremst fellesskapet med Gud, med hverandre innad i teamet og alle de andre som er med på konferansen. Vi er skyhøye av forventninger, ikke til å få et nytt åndelig kick, men til å ta med noe som forvandler både oss selv og dem rundt oss.

Det handler mye om åndsutrustning, men det handle vell så mye om det å ha et riktig sinnelag, et sinnelag som ser fra Guds perspektiv. Et sinnelag som regner med at Gud backer opp når vi beveger oss i tro. Et sinnelag og et hjerte som er i nærkontakt med det himmelske, liksom en av forfatterne i Bibelen sier; «Vi er statsborgere av himmelen».  Vi er sønner og døtre, som sitter ved Kongens bord. Vi har en del ressurser, velsignelser og privilegier tilgjengelig og til vår disposisjon. Og om man ikke vet dette, regner med det i hverdagen, skjer det heller ikke så mye av Guds forvandlende kraft rundt en selv. Desverre!

Vi er ment til å vite hva vi bærer, vi er ment til å gi liv til de rundt oss…… og når alt dette var skrevet… så  må jeg løpe ut av mitt hotellrom og ned til forkostbufeen…

(fortsettelse kommer…)

Vi er på en fantastisk konferanse i en Vineyardmenighet Coleraine, en by i N-Irland på rundt 50 000 innbyggere. Menigheten opplever gode tider, med vekst, mange som kommer til tro (over 1100 siden jan i år) Vi kan merke at menigheten er besmittet av glede, tro og forventning fra himmelen.

Gud gjør fantastiske ting i blandt dem. Bl.a var det en som fortalte vitnesbyrdet sitt i går om hvordan Gud bare hadde reddet han ut fra narkomani, sinne og hardhet. Han hadde grått i mange dager, noe som forvandlet hans hjerte. Dagene etter kunne folk rundt han også se en fysisk forandring av hele hans ansiktsuttrykk. Fra hardhet til smilende mildhet. Det hele startet med kjæresten som hadde først møtt Jesus.

Vi fikk også høre om at 150 elever som hadde tatt imot Jesus på en skole for ikke så lenge siden. Men, ikke nok med det, i forrige uke var det en hel skole. Vi fikk ikke høre alle detaljene rundt hvordan det skjedde, og hva som skjer videre. Men, likevel…. det er noe på gang i denne byen, som en gang, for snart 156 år siden, nærmere 7 juni 1859, opplevde et merkelig åndelig fenomen. Et fenomen, som vi med rette kan kalle for vekkelse. I Vineyard her i Coleraine, snakker de ikke om vekkelse. Det er ikke vekkelse det de opplever, selv om det skjer sterke ting med Gud. Det som de er mer opptatt av, er reformasjon. At det Gud holder på med i hjertene, skal gi langvarige forandringer rundt en selv, på alle områder og på alle nivåer i samfunnet. De går ikke bare for sterke åndelige opplevelser. De tenker større og videre. En forvandlet by. De snakker om å bringe liv til byen.

Hva var fenomenet som startet 7 juni 1859?

Det skrives fra samtiden at byen stod nærmest stille. Det var ingen som var f.eks fulle. Pubene hadde problemer med å få solgt alkohol. Politiet kunne rapportere om at kriminaliteten hadde falt dramatisk i byen. En presbyritansk menighet i byen skriver dette i 2009 om fenomenet: «Crime dropped dramatically in the area. ‘The Superior of Police, who had work experience in most of the counties of Ireland, claimed he had never seen such a quiet town. There had been, in his view, a “complete reformation” in the habits of many people. The Head Constable, with 18 years experience in Coleraine, said the Petty Sessions held on 17 June 1859 was the first he had ever attended where nobody was prosecuted for both riot and drunkenness.The revival in Coleraine meant that the new Town Hall, instead of being opened with a grand ball, was kept open all night for people who wanted to learn how to become Christians. It caused the Irish Society school to go on until 11 p.m. one day, because so many of the pupils were looking for peace with God».

Det hele startet med det de kaller for «Fair Hill» der rundt 6000 møttes for et «open-air» møte for å høre historier om hvordan Gud hadde forvandlet folks liv under noen møter i Ulster for ikke så lenge siden.

«One speaker reported his experience just the night before in Portrush. As he listened to a preacher, he said he felt ‘an indescribable spirit of awe’ and was overwhelmed by a sense of the holiness of God and his own unfitness to meet him. Later that night he tried to ignore the feeling and go to sleep, but in the end he had to go out to his barn and cry to God for mercy. Other speakers testified to similar experiences. As they spoke, many people in the large crowd started to cry out in distress. The Chronicle reported what happened next: ‘The ministers were… kept out of bed all night that they might answer the calls for assistance to dear ones in trouble… There is not a street or lane in the whole town but can number three or four of those who have been enlightened.»

Det skrives videre om hva som skjer dagen etter;

«On Wednesday evening (8 June) another huge crowd gathered in the market place to hear preaching. Many people were physically collapsing under the strain of their guilty consciences and longing for forgiveness. A Methodist minister, coming down the town about midnight, worn out from telling so many people how to become Christians, found one of his Presbyterian colleagues busy at the same task with a group of people in the middle of the street»

«On Friday (10 June) took place what the Chronicle called ‘the most remarkable instance of the Divine power that has yet marked this revival.’ It happened at the Irish Society school. One of the schoolboys was so deeply affected by the Holy Spirit at work in his conscience that his teacher sent him home to pray, along with an older boy who had become a Christian the day before. On their way home they passed an empty house, which they decided to use for prayer. They stayed there until the younger boy had found peace with God. But then he wanted to go back to school to tell his teacher what had happened. When he got back to class he said, “Oh sir, I am so happy I have the Lord Jesus in my heart.” The rest of the class was deeply moved. One boy after another left the classroom to go out to the playground to kneel in prayer and ask God for forgiveness and mercy. A contemporary describes what happened, ‘Their silent grief soon broke into a bitter cry. As this reached the ears of the boys in the room, it seemed to pierce their hearts as… they cast themselves upon their knees and began to cry for mercy. The girls’ school was above, and the cry no sooner penetrated to their room, than… they, too, fell upon their knees and wept. Strange disorder for schoolmaster and mistress to have to control! The united cry reached the adjoining streets, and soon every spot on the premises was filled with sinners seeking God.’ Ministers came and spent the day in the school. The last person didn’t leave until 11 p.m. that evening»

«For weeks afterwards open-air meetings took place every night, attended by thousands. The Town Hall was kept open all night, until 5 a.m., and even then people were reluctant to leave. A daily prayer meeting was begun in the Town Hall, which met every morning during the workers’ breakfast time. Normally about 1000 people came along each day—one fifth of the population of the town at that time! The 1859 revival was surely the most amazing and significant thing that has ever happened in our town. Certainly that was the Chronicle’s opinion, ‘Nothing at all approaching it in absorbing interest has ever before visited our country»

Wow! Jeg tenker, litt av en historie byen har. Hva kan ikke skje igjen? Vineyard her i Coleraine er slett ikke på latsiden. De lar ikke kirken bare samles til sterke og gode åndelige møter, men de lar kirken være tilstede ute i samfunnet. «Lys og salt». Og ikke en «lysestake som holdes under et kar» som Jesus beskriver det så sterkt. Mange kristne, også karismatiske, (kanskje meste dem) har desverre blitt så kristliggjort at de går til kirken i stedet for å være kirken i hverdagen. Vi er ment å være kristne (= små kristuser) i hverdagen. Derfor tror jeg at det må skje en hjertets forvandling og sinnets fornyelse blant oss «åndsfylte» kristne, som elsker å løfte hendene under lovsangene og kjenne frysningene over hele kroppen. Det er fantastisk å oppleve Guds nærvær på den måten når vi kommer sammen, men Gud har tenkt det for noe mer.

Hvis man tenker at bønn og lovang skal forvandle byen, f.eks Oslo, så tar man grundig feil. Jeg sier ikke at det ikke er viktig. Men Gud har delegert og gitt oss et mandat til å gå ut og gjøre disipler. Hvis ingen er med på det, eller at det er bare noen få personer som går ut og er disse såkalte «evangelistene»,  ja så vil vi ikke se vekkelse. Jeg tror mange kristne tenker at «jeg er ikke evangelist» og gjør det til en sovepute og en unskyldning for å leve et så komfortabel åndelig liv som mulig innefor sine egne «kristne vegger» …. det er i så tilfelle veldig sørgelig, for det gir så lite frukt i ens eget liv og i menighetene.

Jeg har en bønn; at Gud skal sende arbeidere ut til en moden høst.

…… men først må han kanskje vekke opp hjertene våre, og la det blø for dem rundt oss, slik at vi er villige til å gå en ekstra mil, dele våre jakker med den som fryser…. ta oss av dem som lider, fortelle om Guds rike og evangeliet med overbevisning, tro og kraft, og legge hendene på de syke og bundne….

Håper du er med på dette?

Har du tenkt på, at når du ber Fadervår, den bønnen som Jesus lærte bort til disiplene, og som veldig mange ber rundt om i verden, så ber du om at det som er der oppe, skal komme hit ned. Den perfekte tilstanden i himmelen må komme hit ned til jorda. En verden som er langt i fra perfekt.

Om noen synes at livet er som et «helvete på jord»,  så finnes det altså håp. For Jeus er ingenting umulig, men han trenger noen som kan invitere ned himmelen. Jeg vil ikke ta lett på lidelser som mange opplever – kroniske smerter, til tross for mange bønner. Det er mye vi ikke forstår. Men vi må ikke gi opp.

Vi som er med i HOTS og ber for folk omtrent hver lørdag ute på gata, kan fra tid til annen merke denne himmelske atmosfæren. Folk blir møtt, kommer inn i et annet stemningsleie, kjenner en varme og fred, en glede. En ung gutt (som søkte i buddistisk retning) ble fylt med en sånn glede og vibrasjon av energi da vi ba, at han bare lo og lo. Himmelen her på jorden. En forsmak på noe som skal komme. En appertiff før selve hovedmåltidet.

Israelittene, de vandret i ørkenen i 40 år og de fikk løfte om å komme inn i et land som skulle flyte med melk og honning (bilde på velstand/overflod/velsignelse) Hva var det Gud sørget for dem mens de vandret i ørkenen?  Jo, manna fra himmlen. Som bestod av hva? … honning. En forsmak på det som skulle komme.

Jeg tror på effekten av det å komme i sammen i Jesu navn. Guds rike går kraftigere frem der hvor man er flere og har Åndens enhet. Det kan oppleves som en synergi. Det er hva vi kan erfare når vi er ute på gata også. Som team skjer det tilsynelatende mer enn om man skulle gå alene.

Jeg vil derfor oppmuntre flere kristne til å komme opp av godsofaen og i sammen med andre, gjøre Guds rikes gjerninger her på jorden og forvente at mennesker skal få en smak av himmelen. Et lysglimt i en ellers så tung, grå og kanskje vanskelig hverdag for mange. For noen skal det ikke mye til å ta imot et slikt lysglimt. Noen er lettere mottagelig enn andre … og det er fantastisk flott.

Lykke til!

Jeg sitter her, hoster og hoster meg helt sår i brystet… og sånn har jeg hatt det i flere dager. Mange har bedt for meg, jeg selv har bedt flere ganger, men det er ingen bedring å spore.

Forrige uke ba jeg for en person som hadde smerter i halsen og slet med stemmebåndet. Jeg ber for han, og i det samme jeg legger hånden min på han så vet jeg i mitt indre at han kommer til å bli frisk. Jeg kommanderer smerten og det som plager halsen om å forsvinne, punktum. Han lyser opp i øynene, utbryter at det er borte og kaster seg rundt halsen min.

Selv slet jeg med hoste og sårhet i brystet da jeg ba for han …… og til tross for mye forbønn, så har jeg altså forblitt dårlig.

I dag, har jeg vært hos legen, og startet opp en antibiotikakur…. så får jeg håpe at det vil ha sin virkning innen noen få dager.

Er ikke dette et mysterium?

Noen blir helbredet – andre ikke … hm

Men skulle det gjøre at jeg lar være å be for andre? …… Slett ikke! Fristelsen ligger der. Motet settes på prøve, men å la være, nei – ikke aktuelt! 🙂

(PS! Pga hosting og litt dårlig form – orker jeg ikke å komme med noen teolgisk begrunnelse for det! He, he ….)