Det er solskinn, i det neste sekundet hagler det, så vind og så regn… irsk kystklima på sitt, jeg vil ikke si sitt beste, men kanskje mer sitt normale, på denne tiden av året…. eller??  I alle fall, det var en kald fornøyelse å bli med på det de kaller for «The miracle question«.

Vi hadde fått litt undervisning dagen før, i hvordan man går frem. Jeg vil ikke si det er en metode, men heller noe verktøy som kan brukes i møte med mennesker og forhåpentligvis vil de repsondere positivt på å ta imot Jesus og følge etter Ham.

Jeg fikk æren å følge Wes Scott, som er ansatt som fulltids «evangelist» i CCV. De tok en sjanse da de ansatte han for litt over et år siden, sier pastoen i CCV, fordi han ikke var noen «typisk» Vineyarder» og heller ikke hadde lang fartstid i Vineyard. Men de så at Gud hadde lagt sin hånd på han, for overalt hvor han gikk, kom mennesker til tro. Så de bestemte seg for å gi han først en 1/2 års kontrakt, og en arbeidsbeskrivelse som lød, at han måtte vinne minst en person for Jesus hver dag det første halve året. Gjorde han det, så ville han kunne få forlengelse. (Hahaha … lurer på om den arbeidskontrakten ble skrevet med et vist glimt i øyet) Nå har han vært ansatt i over ett og et halvt år og det er ingen planer om å si han opp….  Siden januar i fjor, har han vært med å lede 3600 personer til tro (ikke bare han alene, men kanskje de fleste i all hovedsak)

Så, jeg fikk følge Wes Scott noen minutter for å observere han og se hvordan han gjorde dette. Og det var veldig interessant. Første personen han stopper, er ei ung jente på 17 år. Og det første spørsmålet han stiller er; «Excuse me, may I ask you a question?«. Det er jo et greit spørsmål å stille. Jeg synes personlig det er litt mer utfordrende å stille det andre spørsmålet, uten å ha småpratet litt først. Og det andre spørsmålet er; «If God could do one miracle in your life, what would you ask Him to do for you?

Så langt fulgte Wes «The Miracle question metoden». Det må sies at han la en del alternative svar, i munnen hennes, så hun ikke skulle føle det for ubekvemt og vanskelig. Wes kunne prate for seg. Det var tydelig at han kunne dette til fingerspissene, mens jeg ble bare mer og mer nervøs for at han skulle utfordre meg til å gjøre det ovenfor neste person som vi ville møte på. (heldigvis rakk vi ikke det  hahaha…)

Jenta forteller om noen ting som hun kunne tenke seg at Gud gjorde. Og så ber vi (dvs Wes) inn i situasjonen. Først forklarer han at Gud kan erfares som en slags vind. Man kan merke han fysisk og i sitt indre. Og etter at han hadde bedt en inderlig bønn for henne, spør han henne om hun merket noe, og hun bekrefter at hun gjorde det. Og at det ikke var noe som Wes kunne ha funnet på selv.

I stedet for å stille det tredje spørsmålet, som de bruker i «The Miracle question» og som er;  «What do you think is the greatest miracle God could ever do for you?», så gjorde Wes en annen ting. Han tok frem iphonen og viste en tegning av Jesus som banker på en dør uten håndtak. Og så begynner han å forklare dette bildet. Og gir så jenta en invitasjon til å ta imot Jesus. Det er vi som har dørhåndtaket på vår side. Det er vi som må respondere på Jesus. Han står utenfor og banker. Og vi må lukke han inn, forteller Wes jenta.

Det var veldig interessant å se hvor åpen hun var. Hvor mottagelig. Som om hun var forberedt. Som om hun bare hadde gått å ventet på en slik mulighet. Hun var mer enn villig til å ta imot.

Og etter at hun motok Jesus inn i livet sitt, bedt en frelsesbønn og fikk en gavepakke med bl.a en bibel og et oppfølgingshefte for nyfrelste, forteller hun at en del av vennenne hennes hadde også tatt imot Jesus. Så hun visste om Wes og det han holdt på med. Ikke rart hun virket så forberedt.