Jeg sitter her, hoster og hoster meg helt sår i brystet… og sånn har jeg hatt det i flere dager. Mange har bedt for meg, jeg selv har bedt flere ganger, men det er ingen bedring å spore.

Forrige uke ba jeg for en person som hadde smerter i halsen og slet med stemmebåndet. Jeg ber for han, og i det samme jeg legger hånden min på han så vet jeg i mitt indre at han kommer til å bli frisk. Jeg kommanderer smerten og det som plager halsen om å forsvinne, punktum. Han lyser opp i øynene, utbryter at det er borte og kaster seg rundt halsen min.

Selv slet jeg med hoste og sårhet i brystet da jeg ba for han …… og til tross for mye forbønn, så har jeg altså forblitt dårlig.

I dag, har jeg vært hos legen, og startet opp en antibiotikakur…. så får jeg håpe at det vil ha sin virkning innen noen få dager.

Er ikke dette et mysterium?

Noen blir helbredet – andre ikke … hm

Men skulle det gjøre at jeg lar være å be for andre? …… Slett ikke! Fristelsen ligger der. Motet settes på prøve, men å la være, nei – ikke aktuelt! 🙂

(PS! Pga hosting og litt dårlig form – orker jeg ikke å komme med noen teolgisk begrunnelse for det! He, he ….)