Jeg møter naboen min utenfor oppgangen. Hun kommer gående mot meg. Jeg trodde med det første at hun var skadet i beina, for hun gikk så «tungt og sakte». Jeg venter på henne og spør hva som har skjedd? Hun puster og peser og får nesten ikke frem et ord.

Hun forteller at hun har ligget 6 uker på sykehuset med dobbelsidig lungebetennelse. Legene hadde prøvd alle salgs antibiotikakurer men uten resultat. Og ikke nok med det, de hadde også fortalt henne at hun måtte belage seg på å gå med en kronisk lungebetennelse resten av livet.

Vi prater en god stund om generelle ting – så får jeg en sterk indre fornemmelse at jeg skal be for henne, så jeg sier; «Du vet jo at jeg er kristen og tror på helbredelse. Vi ber for syke og ser en del folk bli helbredet» …….  «Ja, jeg tror på helbredelse» utbryter hun. Hun hadde sett det da hun var ung.

Så jeg får lov til å be for henne. Jeg forklarer kort hvordan jeg gjør det – og så legger jeg en hånd på ryggen og kommanderer lungebetennelsen til å slippe taket i Jesu navn. (Forklaring: Jesus tok autoritet over sykdom og plager og gav disiplene (oss) den samme myndigheten – derfor at jeg «kommanderer» og gjør det i Jesu Navn)

Hun utbryter at hun kjente noe i brystet. Svien forsvant først, så følte hun at hun ble lettere i pusten. «Wow, det er helt utrolig» sier hun. Så begynner vi å prate litt om andre ting og mens vi prater faller hun litt ut av samtalen fordi hun overveldes av den bedringen som hun merket i brystet.

Fire dager senere treffer jeg henne og jeg spør hvordan det går. Hun forteller at hun ble bra den dagen jeg ba for henne. Flere måneder senere bekrefter hun det samme 🙂